Finkelstein i Oslo

Hans Rustad

For­bau­sende mange var møtt frem for å høre Nor­man Fin­kel­stein, man­nen bak den omstridte boken “Holo­caust­in­du­strien” på Cha­teau Neuf i Oslo fre­dag. Temaet Holo­caust­in­du­strien så ut til å appel­lere, selv om det var film­fes­ti­val vegg i vegg.

Er det et sunt tegn? I Nor­ges til­felle er jeg ikke så sik­ker. Ut fra mum­lende bifall å dømme, var det den van­lige venstre­ori­en­terte standard-dominansen. Som vet og bekjen­ner, men som i sin rett­fer­dig­hets­sans hav­ner med på parti med pale­sti­nere, inklu­dert for­stå­else for Hamas, og opp­rø­rerne i Irak, nå erklært som rettferdige.

Fin­kel­stein bekjente seg flere gan­ger i løpet av sean­sen til venstre, og ytre venstre, og kan­skje noe enda mer radi­kalt, som han selv sa. Hva mon det måtte være. Han var ikke uten humor, og det var det mest til­ta­lende ved ham.

Poli­tisk er han helt cranky. Men folk liker å høre ham hamre løs på USA, Israel og jøder. Ung­dom har all­tid likt å høre at noen blir flådd og par­tert i tan­kene. Det amu­se­rer og gir en liten frisson.

His­to­rie­for­stå­el­sen til Fin­kel­stein er så endi­men­sjo­nal, så for­enk­let, at det ikke er en kari­ka­tur en gang. Hans watershed-år er 1967. Frem til da hadde holo­caust med liten h (det fin­nes to typer, det med liten bok­stav er det his­to­riske, det med stor er indu­strien) vært under­trykt i USA. Man var alli­ert med Vest-Tyskland og ønsket ikke å skade/såre tys­kerne. Hele den tyske regje­ring med unn­tak av Ade­nauer besto av tid­li­gere nazis­ter. Det var Sov­jet­sfæ­ren som holdt holocaust-minnet ved like, sa han.

Men så eks­plo­de­rer det. Av poli­tiske og økono­miske grunner/interesser. Ame­ri­kanske jøder hadde trådt var­somt rundt for­hol­det til Israel. Man var redd for å bli ankla­get for dob­bel loja­li­tet. Nå end­ret det seg med ett slag: Israel ble en stra­te­gisk part­ner. Nå blå­ses holo­caust opp med stor H og blir til en maskin som mel­kes og pro­du­se­rer pro­pa­ganda for den nye aksenn Jerusalem-Washington. Man lager både poli­tisk kapi­tal (les good­will) og pen­ger ut av Holo­caust. Det blir en indu­stri som Hollywood.

Den norske utspør­re­ren, som slett ikke strøk objek­tet med hårene, spurte om han kunne gi noen eksemp­ler. Fin­kel­stein hadde nevnt Schind­lers liste. Var nå det så ille, ble han spurt. Da svarte Fin­kel­stein at han aldri kom til å se Schind­lers liste, ikke så om det var under tvang. Den slags ville han ha seg fra­bedt. Han brukte hyp­pig uttrykk som sjar­la­ta­neri, skur­ker og idio­ter om folk.

Noen gan­ger kan det sette farge på. Men når han avfeier en mann som Alain Finkiel­kraut som en ube­ty­de­lig­het og idiot, fordi han skri­ver om den nye anti­se­mit­tis­men, lurer du ikke len­ger. Fin­kel­stein er ingen rasjo­nell per­son. Han dri­ves av noe. Kan­skje sine demo­ner. Han snak­ket utro­lig mye om sine for­eldre, som altså var vir­ke­lige sur­vi­vors, i mot­set­ning til de hundre­tu­se­ner som juk­ser og prø­ver å late som de er det. Moren hadde snak­ket om holo­caust i enhver sam­men­heng. Det var ikke det tema hvor hun ikke vred sam­ta­len over på Shoah. For­eld­rene satt også og lo av folk som Elie Wie­sel. Men de orket ikke høre for mye. De skrudd av. Søn­nen gjorde ikke det. Han ble opp­rørt. Han stemp­let Wie­sel som en krigs­his­ser, som også his­set til krig mot Irak.

Det var en stor for­skjell på dagens admi­ni­stra­sjon og de fore­gå­ende: det er umu­lig å trekke noen grense mel­lom en jødisk elite og en stat­lig. De går over i hver­andre. Det er umu­lig å skille på hva som er Isra­els inter­es­ser og USAs. Vel­kjent stoff.

Utspør­re­ren prøvde å få flere eksemp­ler på hva som er indu­strien. Men fikk det ikke. Vel, han nevnte Gold­ha­gens bok, hvor mor­det på jødene lig­ger i kim og er arven fra Luther, som gjør Holo­caust nær­mest forutbestemt.

Dette er en inn­stil­ling mange jøder har over­tatt: omver­de­nen er ute etter oss. Der­for har vi rett til å for­svare oss, og dere kan ikke kri­ti­sere oss for noe av det vi gjør.

Slik bru­kes Holo­caust til å ta brod­den av all kri­tikk av Israel, mente Finkelstein.

Hvor­dan opp­fat­tet pub­li­kum denne kri­tik­ken? Det var ikke lett å sor­tere og få orden på hva han sa. Det viste seg da første spør­rer brukte uttryk­ket Holocaust-myten, og spurte om det var slik at den var blitt noe av sta­ten Isra­els begrun­nelse for å eksistere.

Da rea­gerte Fin­kel­stein. Han hadde aldri brukt ordet myte og ville ikke gjøre det. Holo­caust var et his­to­risk faktum.

Hvor mange ble drept, ble det spurt fra salen. Mel­lom 5,2 og 5,4 mil­lio­ner, men det er menings­løst enten det er noen flere eller færre, svarte Fin­kel­stein. Kan­skje det ikke det sva­ret stem­men fra salen hadde ventet?

Jeg mente å opp­fatte noe vel­dig usta­bilt hos Fin­kel­stein. At han svingte sterkt følel­ses­mes­sig. Det var også en viss skep­sisk å merke hos utspør­rer, syn­tes jeg.

Det usta­bile kom til uttrykk på slut­ten da Fin­kel­stein sa at hvis det ikke hadde vært for for­eld­rene hans og det han visste om dem, så hadde også han begynte å tvile på om Holo­caust vir­ke­lig hadde fun­net sted.

Det var ganske beskri­vende for mannen.

Boken Holo­caust industry er utkom­met på Spar­ta­cus forlag.

Fors­ker ved FFI, Rolf Hobson, stilte det mest reflek­terte spørs­må­let. Han kri­ti­serte Fin­kel­steins kau­sa­li­tets­for­kla­ring: den store inter­es­sen for Holo­cast er kom­met av seg selv. Den skyl­des at euro­pe­erne har tatt et opp­gjør med sin for­tid, og har latt Holo­caust inngå i menneskerettighetsarbeidet.

Men også Hobson ga Fin­kel­stein rett i at noen har for­søkt å utnytte/utbytte den kul­tu­relle kapi­ta­len som Holo­caust er blitt. Hva slags utnyt­telse hadde Hobson i tan­kene. Det kom ingen eksempler.

Skal vi hel­ler pro­ble­ma­ti­sere denne inter­es­sen: det er rik­tig at Holo­caust er blitt et 2_kommentarstream feno­men, sær­lig i USA. Men det skil­ler seg ikke stort fra den store inter­es­sen for krigs­lit­te­ra­tur i Norge. Det er kom­met tusen­vis av bøker, øyen­vitne­skild­rin­ger, memoa­rer og fag­bø­ker. Alt er selv­føl­ge­lig ikke like bra. Det sel­ger like­vel. Men indu­stri? Ikke noe mer indu­stri enn det Gyl­den­dal og Asche­houg dri­ver. Eller NRK. Det kal­les mar­ked. Men når det gjel­der Holo­caust får det merke­lap­pen indu­stri med noen dystre kon­no­ta­sjo­ner, som ingen bemerker.

Nazis­te­nes masse­mord var indu­stri­elt. Hvor­for vel­ger man da å knytte ordet indu­stri til Holo­caust? Man må vite at det offends. Skulle man brenn­merke det som spe­ku­la­tivt kunne man kalt noe av det for busi­ness. Noen har selv­føl­ge­lig fått øynene opp for at det repre­sen­te­rer et stort marked.

Men de poli­tiske moti­vene, eller “indu­strien”, kan ikke for­klare den vold­somme inter­es­sen for Holo­caust, som har resul­tert i alle Holocaust-museene i USA. Fin­kel­stein mente Holocaust-museet i Wash­ing­ton var var omtrent som om tys­kerne skulle byg­get et museum over india­nerne og svarte sla­ver! Et utford­rende tema ble iste­det redu­sert til bil­lige slagord.

Det Fin­kel­stein for­kynte var at det bak Holocaust-industrien lig­ger den ver­ste kynisme. Men jeg opp­levde at til grunn for hans reduk­sjo­nisme lå en per­son­lig kynisme, som tro­lig skyl­des en skuf­felse på et meget dypt plan.




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.