Finkelstein i Oslo

Hans Rustad

Forbausende mange var møtt frem for å høre Norman Finkelstein, mannen bak den omstridte boken “Holocaustindustrien” på Chateau Neuf i Oslo fredag. Temaet Holocaustindustrien så ut til å appellere, selv om det var filmfestival vegg i vegg.

Er det et sunt tegn? I Norges tilfelle er jeg ikke så sikker. Ut fra mumlende bifall å dømme, var det den vanlige venstreorienterte standard-dominansen. Som vet og bekjenner, men som i sin rettferdighetssans havner med på parti med palestinere, inkludert forståelse for Hamas, og opprørerne i Irak, nå erklært som rettferdige.

Finkelstein bekjente seg flere ganger i løpet av seansen til venstre, og ytre venstre, og kanskje noe enda mer radikalt, som han selv sa. Hva mon det måtte være. Han var ikke uten humor, og det var det mest tiltalende ved ham.

Politisk er han helt cranky. Men folk liker å høre ham hamre løs på USA, Israel og jøder. Ungdom har alltid likt å høre at noen blir flådd og partert i tankene. Det amuserer og gir en liten frisson.

Historieforståelsen til Finkelstein er så endimensjonal, så forenklet, at det ikke er en karikatur en gang. Hans watershed-år er 1967. Frem til da hadde holocaust med liten h (det finnes to typer, det med liten bokstav er det historiske, det med stor er industrien) vært undertrykt i USA. Man var alliert med Vest-Tyskland og ønsket ikke å skade/såre tyskerne. Hele den tyske regjering med unntak av Adenauer besto av tidligere nazister. Det var Sovjetsfæren som holdt holocaust-minnet ved like, sa han.

Men så eksploderer det. Av politiske og økonomiske grunner/interesser. Amerikanske jøder hadde trådt varsomt rundt forholdet til Israel. Man var redd for å bli anklaget for dobbel lojalitet. Nå endret det seg med ett slag: Israel ble en strategisk partner. Nå blåses holocaust opp med stor H og blir til en maskin som melkes og produserer propaganda for den nye aksenn Jerusalem-Washington. Man lager både politisk kapital (les goodwill) og penger ut av Holocaust. Det blir en industri som Hollywood.

Den norske utspørreren, som slett ikke strøk objektet med hårene, spurte om han kunne gi noen eksempler. Finkelstein hadde nevnt Schindlers liste. Var nå det så ille, ble han spurt. Da svarte Finkelstein at han aldri kom til å se Schindlers liste, ikke så om det var under tvang. Den slags ville han ha seg frabedt. Han brukte hyppig uttrykk som sjarlataneri, skurker og idioter om folk.

Noen ganger kan det sette farge på. Men når han avfeier en mann som Alain Finkielkraut som en ubetydelighet og idiot, fordi han skriver om den nye antisemittismen, lurer du ikke lenger. Finkelstein er ingen rasjonell person. Han drives av noe. Kanskje sine demoner. Han snakket utrolig mye om sine foreldre, som altså var virkelige survivors, i motsetning til de hundretusener som jukser og prøver å late som de er det. Moren hadde snakket om holocaust i enhver sammenheng. Det var ikke det tema hvor hun ikke vred samtalen over på Shoah. Foreldrene satt også og lo av folk som Elie Wiesel. Men de orket ikke høre for mye. De skrudd av. Sønnen gjorde ikke det. Han ble opprørt. Han stemplet Wiesel som en krigshisser, som også hisset til krig mot Irak.

Det var en stor forskjell på dagens administrasjon og de foregående: det er umulig å trekke noen grense mellom en jødisk elite og en statlig. De går over i hverandre. Det er umulig å skille på hva som er Israels interesser og USAs. Velkjent stoff.

Utspørreren prøvde å få flere eksempler på hva som er industrien. Men fikk det ikke. Vel, han nevnte Goldhagens bok, hvor mordet på jødene ligger i kim og er arven fra Luther, som gjør Holocaust nærmest forutbestemt.

Dette er en innstilling mange jøder har overtatt: omverdenen er ute etter oss. Derfor har vi rett til å forsvare oss, og dere kan ikke kritisere oss for noe av det vi gjør.

Slik brukes Holocaust til å ta brodden av all kritikk av Israel, mente Finkelstein.

Hvordan oppfattet publikum denne kritikken? Det var ikke lett å sortere og få orden på hva han sa. Det viste seg da første spørrer brukte uttrykket Holocaust-myten, og spurte om det var slik at den var blitt noe av staten Israels begrunnelse for å eksistere.

Da reagerte Finkelstein. Han hadde aldri brukt ordet myte og ville ikke gjøre det. Holocaust var et historisk faktum.

Hvor mange ble drept, ble det spurt fra salen. Mellom 5,2 og 5,4 millioner, men det er meningsløst enten det er noen flere eller færre, svarte Finkelstein. Kanskje det ikke det svaret stemmen fra salen hadde ventet?

Jeg mente å oppfatte noe veldig ustabilt hos Finkelstein. At han svingte sterkt følelsesmessig. Det var også en viss skepsisk å merke hos utspørrer, syntes jeg.

Det ustabile kom til uttrykk på slutten da Finkelstein sa at hvis det ikke hadde vært for foreldrene hans og det han visste om dem, så hadde også han begynte å tvile på om Holocaust virkelig hadde funnet sted.

Det var ganske beskrivende for mannen.

Boken Holocaust industry er utkommet på Spartacus forlag.

Forsker ved FFI, Rolf Hobson, stilte det mest reflekterte spørsmålet. Han kritiserte Finkelsteins kausalitetsforklaring: den store interessen for Holocast er kommet av seg selv. Den skyldes at europeerne har tatt et oppgjør med sin fortid, og har latt Holocaust inngå i menneskerettighetsarbeidet.

Men også Hobson ga Finkelstein rett i at noen har forsøkt å utnytte/utbytte den kulturelle kapitalen som Holocaust er blitt. Hva slags utnyttelse hadde Hobson i tankene. Det kom ingen eksempler.

Skal vi heller problematisere denne interessen: det er riktig at Holocaust er blitt et 2_kommentarstream fenomen, særlig i USA. Men det skiller seg ikke stort fra den store interessen for krigslitteratur i Norge. Det er kommet tusenvis av bøker, øyenvitneskildringer, memoarer og fagbøker. Alt er selvfølgelig ikke like bra. Det selger likevel. Men industri? Ikke noe mer industri enn det Gyldendal og Aschehoug driver. Eller NRK. Det kalles marked. Men når det gjelder Holocaust får det merkelappen industri med noen dystre konnotasjoner, som ingen bemerker.

Nazistenes massemord var industrielt. Hvorfor velger man da å knytte ordet industri til Holocaust? Man må vite at det offends. Skulle man brennmerke det som spekulativt kunne man kalt noe av det for business. Noen har selvfølgelig fått øynene opp for at det representerer et stort marked.

Men de politiske motivene, eller “industrien”, kan ikke forklare den voldsomme interessen for Holocaust, som har resultert i alle Holocaust-museene i USA. Finkelstein mente Holocaust-museet i Washington var var omtrent som om tyskerne skulle bygget et museum over indianerne og svarte slaver! Et utfordrende tema ble istedet redusert til billige slagord.

Det Finkelstein forkynte var at det bak Holocaust-industrien ligger den verste kynisme. Men jeg opplevde at til grunn for hans reduksjonisme lå en personlig kynisme, som trolig skyldes en skuffelse på et meget dypt plan.





Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.