NRK: Holocaust som industri

Hans Rustad

Det kunne vært overskriften på innslaget i Sånn er livet, kvalitetsmagasinet til NRK P 2, mandag 13. september. Innslaget er et alvorlig brudd på de standarder NRK har satt for virksomheten. At det slipper igjennom i redaksjonen, sier sitt om holdningene til erfarne journalister i NRK. Dessverre er det ikke et enestående tilfelle. Det føyer seg inn i rekken av mistenkeliggjørende innslag. Synagogen i Oslo har gjenåpnet, Bondevik var til stede, og til våren åpner Villa Grande. Men når slike synspunkter/holdninger som journalist Camilla Bolling Frengen demonstrerte kan gå på lufta, kan man saktens spørre om det er noen vits.

Document.no gjengir her innslaget, tilnærmet stenografisk. Sammendrag står i klammer. Det kan høres på NRKs egen nettradio i to uker fremover.

Intro ved Rikke Eckhoff:
Hvert år utgis hundrevis av bøker om Holocaust, og filmbransjen har for lengst omfavnet folkemordet med sine uhyrligheter. Men hvem bestemmer hva og hvordan vi skal huske?

Camilla Bolling Frengen (CBF): Piggtråd, vakttårn, vind, verdens største gravplass er et lite hyggelig sted, likevel med mange besøkende. Det er umulig ikke å legge merke til flokkene av israelske skolebarn og studenter, vaiende med store israelske flagg. De gråter, de ber. Signalet de sender ut er tydelig: Holocaust er deres sorg. Staten Israel har vokst seg sterk i aktiv bruk av dette kraftige symbolet.

Men stadig nye grupper innser at et slikt kollektivt traume har enormt potensial og kan gi avkastning, både økonomisk, politisk og religiøst, hvis man bare greier å benytte seg av historien til sin fordel, en skremmende utvikling mener mange, blant annet den jødiske sosialantropologen Jonathan Webber (JW).

JW: Yes, I think the Holocaust business, the Shoa business, a wordplay on showbiz, is indeed suffering from a number of problems, it is certainly capable of making huge financial profits.

CBF: I snart 15 år har Webber vært britisk representant for museumsstyret i Auschwitz. Han er ikke tilhenger av store vaiende israelske flagg inne i Auschwitz, selv om han er jøde. Han misliker den nasjonalistiske bruken. Han jobber i det hele aktivt mot det han kaller manipulasjonen av Holocaust. Forteller om flere hendelser der grupper har forsøkt å ta hevd på offerrollen.

JW: There was a campaign started by Elie Wiesel, to remove some wooden crosses made by school-children in one part of Birkenau, out of respect for some 100.000 Christians who also died in Auschwitz, 2_kommentarly Poles, but also other nationalities.
As a member of the Council I protested. If Jews would like the rest of the world to show understanding and sympathy for the Holocaust, then they must leave space for memorializing of the Christian dead. Unfortunately my view was not accepted by the Council or by the president of Polen. The crosses were removed.
It resulted in a rightwing Christian backlash, by people who wanted to make sure crosses were there. It was undignified.
Jews began to think that the specificity of Holocaust as a Jewish event was undermined, by Christians, for Christian purposes, thus their sensitivity.

CBF: Bevisstheten om Holocaust var ikke-eksisterende etter krigen. Den har først kommet de siste 30 år. Selve begrepet ble første gang brukt i en artikkel i The New York Times i 1959. Vår tids ledende Holocaust-forsker, Raul Hilberg, forsøkte i 1961 å få utgitt verket “The Destruction of the European Jews”, men ingen større forlag var interessert. Forsøk på å reise minnesmerker over Holocaust-ofre strandet på manglende interesse og økonomisk respons.
Under den kalde krigen ble slike påminnelser om krigens jødeutryddelse og kritikk av Tyskland i Vesten stemplet som kommunistiske merkesaker.
Vendepunktet var Eichmann-rettssaken og seksdagerskrigen i 1967. Det var da amerikanske jøder ble rystet våkne av muligheten for et nytt Holocaust. Arabiske trusler om å kaste jødene på havet var godt egnet til å skaffe Israel dyp sympati i Vesten. Jonathan Webber understreker at Holocaust ikke hadde vært det kulturelle ikon det er i dag hvis det ikke hadde vært for film og massemedia.

JW: Unquestionably films like Polanskis The Pianist and Robert Benignis Life is Beautiful have been seen by more people than have ever studied Holocaust at school. It’s got in it some very exciting themes for audiences: a combination of sex and violence, verging on the edge of pornography, but legitimized pornography, including pornography of violence, which is unfortunately in today’s world very attractive.
From a perspective of Judaism, it is serious that many Jews define themselves based on victimhood. Jews are coming along and saying: We are victims. It is justified as far as Holocaust is concerned, but does damage to Jewish tradition.

CBF: Is it obligatory for Jewish schoolchildren to visit Auschwitz?

JW: No it is not obligatory, but it is fashionable. (Webber forteller at det går et fly fra London grytidlig, man får 5-6 timer i Auschwitz, en time i Krakow, og er tilbake i London i 22-tiden på kvelden.

CBF: Du smiler, er det en stupid idea?

JW: (Det er ikke noe han vil anbefale. Man trenger to dager to dager i Auschwitz, ellers blir det overflatisk.) The emphasis on Poland once again as opposed to the rich culture Jews developed in Poland in the course of 800 years, is completely ignored. All they see is Auschwitz. Then they go on to Israel, which represents the future and hope as an independent country. I have no problem with that frame of mind, but to portray the diaspora as evil and black is a distortion. It is a shame they won’t see it in a better light.

CBF: (snakker om hvordan landene tar oppgjør med sin fortid under krigen. Norge har ennå en jobb å gjøre. Villa Grande etableres med midler fra den norske stat. Introduserer utstillingsarkitekt Lasse Brøgger, som skal lage utstillingen i Villa Grande)
Selv om viktige deler av den faste utstillingen skal monteres langt under jorden i en iskald, fryktinngytende bunker, mener utstillingsarkitekt Lasse Brøgger at man nok skal klare å unngå det som er blitt kalt den kommersielle Holocaust-industrien som pakker inn, selger og kjøper den mytiske tragedien for alt den er verdt og bruker krigens hendelser i ren underholdningsøyemed.
Men på Holocaust-museet i Washington er det mulig å være med på et slags virtuelt Holocaust. Det høres ut som om en form for Disneyworld, med samme intensjon som man oppsøker et skrekkabinett i Disneyworld, for å grøsse litt.

Prosjektleder ved HL-senteret, Katusha Otter Nilsen (KOH): Vi skal ha noen interaktive hjelpemidler. Målet er å få besøkende, særlig ungdom, til å spørre: Hva ville jeg gjort den gang? Hva med i dag? Vi skal ta opp de moralske spørsmålene.

CBF: Også rasisme, undertrykkelse og folkemord i moderne tid skal være viktige tema i utstillingen, og til tross for at Senteret har sterke jødiske interesser i sitt styre, er hverken Brøgger eller Nilsen redd for politiske føringer for arbeidet. Også overgrep staten Israel gjør seg skyldig i, vil bli kritisert.

KOH: Holocaust-institusjoner er blitt kritisert for å si at Holocaust er helt unikt, men da hadde det jo ikke vært noe man kunne lære av det. Nå er man kommet lenger; man ser både noen unike trekk, og noen universelle. Der er vi.

CBF: Du nevnte kommersielle hensyn, at mange ønsker å bruke Holocaust av økonomiske, men også politiske og religiøse hensyn, å favne Holocaust som sitt symbol. Er dere ikke redd for å bli påvirket av disse føringene?

KOH: Vi har ingen kommersielle interesser. Vårt mandat er sobert og viktig (sier senteret har som oppgave å fortelle en lite kjent historie til det norske folk, særlig ungdommen, som ikke får lære på skolen at 769 nordmenn, som “tilfeldigvis” var jøder, ble sendt til Auschwitz, og bare 30 kom tilbake).

CBF: Hvilken virkning har det at Holocaust entret Hollywood hatt på den kollektive bevisstheten om Holocaust?

KOH: Det sies at Holocaust som begrep kom med TV-serien “Holocaust” i 1979, da ble begrepet lansert. TV har hatt stor betydning for folks kunnskaper. Noen synes det blir for mye fioliner i bakgrunnen, at man driver emosjonell årelating ved å lage for mange filmer. Men det viktigste er at det er blitt filmatisert, og i Norge har man slett ikke gått for langt.

CBF: Over hele verden foregår etiske debatter om hvordan Holocaust skal presenteres for ettertiden. I mye av billedmaterialet presenteres ofrene på en fornedrende måte.

KOH: Debatten om virkemidler vil pågå lenge. En haug med hår, er det for enkelt i forhold til menneskene? Selv om møtet med haugen av hår var det sterkeste for meg under besøket i Auschwitz. Om det er riktig eller ikke er jeg ikke i stand til å vurdere på ofrenes vegne. Vi har uansett ikke kofferter, sko og klær.

CBF: Det er skrevet flere bøker om handelen med døde sjeler. Den mest kjente er den jødisk-amerikanske Norman Finkelsteins “The Holocaust Industry” fra 2000. Finkelstein tar et kompromissløst oppgjør med bruken av Holocaust som ideologisk våpen i USA og Israel, og som økonomisk melkeku for banker og regjeringer. Boken ble selvsagt møtt med massiv kritikk, men solgte godt, særlig i Tyskland.

JW: Finkelstein har svært rett. Faren er at profitører maner frem stereotypen av grådige jøder, og dermed blir pådrivere av antisemittisme. (Men JW liker ikke språket til Finkelstein:) – There is a certain violence in his language. There is an anger coming out of him. Not appropriate. Manipulation/abuse for commercial, political objectives may cause understandable anger, but sometimes misplaced.
(JW går over til å snakke om hva som vil skje med Auschwitz: Om 100 år er det en stor gravplass, et minnested. Han er mot å bruke masse penger på å bevare stedet.)
-The barbed wire is not original. Many barracks were restored, watchtowers rebuilt.

CBF: Ble ikke en av brakkene solgt til Holocaust-museet i Washington? (svak humring)

JW: Halvparten av en brakke er blitt gitt i en byttehandel. As far as hair is concerned: It is improper to have it on public display. It is an intimate part of women. To look at it in public is improper and immoral. (JW mener det bør begraves, kanskje med en glassplate nedlagt i bakken, mørkt.) (Han sier vi bevarer Auschwitz for dagens generasjon, og kanskje en eller to til. Men han er ikke i tvil om hvordan det vil se ut om 100 år:) – One huge cemetery with gardens, exhibitions. It is a waste to spend huge sums to preserve. The buildings are deteriorating fast, especially the crematoria, because of frost. The concrete disintegrates. Unless one decides to restore, but then it is no longer original.





Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.