Verden veldig nær og veldig langt unna

Hans Rustad

Formidlerens rolle er viktig hvis vi skal forstå hva som skjer i den arabiske verden, og andre verdener, enda lenger borte. Den offisielle journalistikken har sine sjablonger, og er uansett preget av at det er sett med fremmede øyne. Derfor er innfødte, kritiske stemmer uvurderlige. Som artikkelen til Mamoun Fandy i Washington Post om arabiske mediers bloddryppende voldsorgier.

Hvis islamistene skulle vinne frem vil ikke livet til folk som han være mye verd. Slik er det allerede i Irak, men vestlige medier av NRKs type omtaler dem konsekvent som USA-vennlige og har dermed tatt livet av dem.

Tilfellet ville at jeg var innom Oslo Lufthavn Gardermoen lørdag, hvor jeg ble overrasket av en skokk mennesker nede i ankomsthallen. Det var ikke vanskelig å se at mange var fra Pakistan. Et stort fly fra Pakistan hadde nettopp landet. På min vei ut møter jeg patriarker i lange kjortler med hvitt skjegg og kalott på hodet. De er som tatt ut av nyhetsinnslagene fra Islamabad og andre byer i Pakistan. Bare at nå er de så nær at jeg kan ta på dem.

Jeg finner situasjonen incongruous: Vi befinner oss på steder jeg kjente før noen i det hele tatt hadde tenkt på flyplass. Det er som å være innfødt og se fremskrittet rulle frem, men som innfødt har du en hemmelig intimitet med stedet, og rommet. I dette rommet som for deg strekker seg tilbake til barndommen, rusler hvitskjeggede pakistanske patriarker. I sannhet et stort sprang i tid og rom. Det vil si: rommet er ikke som før. Det har fått selskap. Totalt annerledes verdener er bare noen timer unna med fly, og Norge har titusener av innbyggere som befolker disse fremmede verdener.

Det jeg object to er ikke at de er der, men at det betraktes som naturlig. For det er det ikke. Hvis velvillige nordmenn hadde sett med egne øyne hvilken verden de kom fra, ville de fått mye å tenke på.

Vel ute ser jeg en kjent pakistaner, som har deltatt i TV-debatt om mullah-løftet til Shabana, gående med to kvinner som bærer hijab. Det ser ut som hans kone og datter. Han går vestlig kledt, de er i hijab og med tildekkende, men elegante lange kjoler. De er flotte damer, men det er ingen tvil om hvem det er som er kvinne og hvem som er mann/menneske.

Jeg kjenner avstand, motvilje mot både patriarkene og ekteparet. Det skal mye til å omgås mennesker man er så forskjellig fra. Det kan kun en ekte personlig appell, eller et varig sosialt forhold, som arbeid eller boligfellsskap. Normalt vil så forskjellige holdninger skape stor avstand.

Disse menneskene har vært “hjemme”. Det er en verden som ligger innenfor den orbit Fandy beskriver hvor halshogging av vantro blir sett på som forståelig. Der mediene er i ferd med å fråtse i vold, og villig blir Al Qaida og andre terroristers propgandasentral: videoene av holshogging sendes om og om igjen, hvis ikke på TV så på internett.

Medier som Al Jazeera har for lengst gått over til å bli en aktiv påvirker. Det lates som om terroristene er irakiske opprørere, mens alle fra Midtøsten hører at de har saudiarabisk dialekt, skriver han.

Mediene har ukritisk formidlet alle terroristenes budskap og handlinger i den grad at Al Qaida er i ferd med å bli stueren og akseptert som “kool” blant de unge. Det skjer når selvmordsbombere konsekvent omtales som “saheed” martyrer. Det begynte med palestinerne og har nå spredt seg til Irak og dermed hele Midtøsten.

Det gjør at f.eks synet på Saudi-Arabias fremtid blir et helt annet. Saudierne behandler Irak litt på samme måte som de gjorde Afghanistan: jihad i Afghanistan var en ventil for å bli kvitt de frustrerte og opprørske ungdommene. La dem dra ditt og kjempe og dø! Slik er det også med Irak. Samtidig bidrar de til at USA har hendene fulle. Det er om å gjøre at Irak ikke blir noen suksesstory. Det ville være farlig for stabiliteten. De tenker ikke på at det vil være minst like farlige om jihadistene skulle vinne frem.

Last month I traveled to Egypt, Saudi Arabia, Kuwait and Lebanon and saw for myself the effect on the young of the Arab media’s tendency, particularly on satellite television, to portray terrorists as resistance fighters and to broadcast in their entirety the videotaped messages of al Qaeda.

In each country, I was struck that al Qaeda and its ideas are no longer perceived as extreme. Indeed, al Qaeda has become 2_kommentarstream and being part of the movement is “cool” in the eyes of young people. Why? Arab culture is being corrupted by the media that glorify violence, but also by schoolbooks that present only one role model for Arab children: the Jihadists and those who excelled at battling non-Muslims.

This trend must be reversed, and the responsibility for doing so lies not just with the media. Unless Arabs themselves muster the courage to speak out against these heinous acts and those who perpetrate them, very little success can be made in the war on terrorism.

I araberlandene og land som Pakistan er det forbundet med livsfare å utfordre disse kreftene. I Norge har vi importert denne virkeligheten, men vi snur oss bort og later som vi ikke ser det. I stedet mobiliserer mediene mot USA og Israel og maner frem bilder som får folk til å tro det er derfra faren kommer.





Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.