Et virus er på vidvanke som angriper jøder. Som Berit Reisel sier: Antisemittisme er en sykdom ikke-jøder får, men som jøder dør av. Det er ingen morsomhet.
Den kjente britiske historikeren Simon Sebag Montefiore skriver en alvorlig artikkel i New Statesman om et klimaskifte: etter 911 og Irak er det kommet noe nytt i luften som jøder merker. Nå tas alle til inntekt for og stilles ansvarlig for Israel og neocons i Washington. Det kjennes ikke godt.
Jahn Otto Johansen skriver om den nye og gamle antisemittismen i Aftenposten. I Norge er det lov å ta opp temaet, på en pen måte. Slik også Harald Stanghelle gjør. Ære være dem for det. Men er det noen som tør å ta fatt på det man snakker om der ute i den store verden: koblingen anti-amerikanisme, anti-semittisme og anti-sionisme?
I Norge gir man seg heller vrangforestillinger og irrasjonaliteten i vold, våger jeg påstå. Siss Viik gjorde et innslag om Da Vinci-koden i siste Radiofront, radioens kulturmagasin. Boken har solgt 7 millioner copies i USA. Nå står Norge for tur.
Viik var overstrømmende i presentasjonen. En fantastisk bok. Klisjeer i kø. Det ble litt vanskelig da gjestene i studio slapp til: en som hadde anmeldt boken i forskning.no, og den andre i Vårt Land. Særlig den første mente boken var sterkt oppskrytt, og helt middemådig. Begge var enige om at forfatteren Ben Brown jukser. Det betenkelige er at han og forlaget utgir boken for å bygge på historiske fakta. Men det vrimler av feil: Eksempelvis at det ble drept 4-5 millioner hekser i Europa på 15-1600 tallet. Det rette tallet er et sted mellom 40.000 og 50.000. Du bommer ikke på noen millioner. Det snakkes om en orden som ble stiftet i 1022, eller deromkring, mens den i virkeligheten ble stiftet i 1957.
De inviterte ekspertene syntes det var utrolig at riksavisene kunne trykke anmeldelser som ukritisk godtar alle fakta, og nevnte spesielt Dagbladet.
En Sions orden ble også nevnt.
Det hele bygger opp under en irrasjonell understrømning. I den postmoderne verden er det mulig å låne og stjele og koke sammen alt slags brygg. Men det betenkelige er de politiske undertonene. Spranget er ikke så veldig stort fra det denne boken handler om og det Simon Sebag Montefiore skriver om.
Han er forfatter av en imponerende biografi om Stalin, som ble kåret til årets beste fagbok i UK i 2003, “The Court of the Red Tsar”.
Montefiore har “alt”: kommer fra en familie tilhørende overklassen, et flott ytre, talentfull og med suksess. Jøder på begge sider. På morssiden nedstammer han fra 33 rabbinere! Forfedrene Montefiore ble velhavende og brukte en del av rikdommen på å bygge ut Yeshuv, det jødiske samfunn i daværende Palestina.
Montefiore skriver om hvordan det å være jøde betyr at man lytter til mange frekvenser på en gang.
Being a Jew is all about living on several levels, listening on different frequencies, deciphering codes. Even in England. But I have to say that there is not a single day when I do not thank God that I was born a Jew in England, this tolerant, quirky, flexible land that has embraced Indians, Pakistanis, African Caribbeans as it embraced Jews.
Han skriver om hvordan humor har holdt jødene oppe og gitt suksess en dose ironi.
My favourite example: my witty great-uncle being asked his age at a funeral. “Ninety-two,” he said. “Hardly worth going home, is it?”
Det er den humoren vi kjenner fra Woody Allens filmer. Men den senere tid merker Montefiore at stereotypene om jøder har vendt tilbake. Man bruker ord og uttrykk man ikke ville brukt om andre minoriteter.
Dette mangefasetterte bildet av jøder, skriver Montefiore,
has been overshadowed by the contemporary image of Israel - and by the frenzied anti-Zionist, anti-American circus of bizarre conspiracy theories that present Jews as a single political “cabal” rather than the world’s most diverse diaspora, a wealth of religious, cultural and racial communities, separate from Israel or America.
Montefiore gjør klart noe vi bør huske på; den store forskjellen på å være jøde i Europa og USA:
Being an English Jew is very different from being an American Jew. American Jews can never quite understand the insecurities of being a European Jew, for the 5.8 million American Jews feel totally secure. (Though it should be noted that in the US, there are still co-ops in uptown NYC, clubs in Miami, where Jews are inadmissible.) Here in Britain, we are only 275,000 out of 60 million. Most parts of Britain have no Jews at all. I constantly meet educated Brits who have never met a Jew.
Nylig ble to synagoger i London vandalisert. Blant mediene er det færre og færre som forsøker å gi et balansert bilde av Midtøsten-konflikten.
Yet, in the British media, every Israeli sin is amplified, while those of the Arab world are ignored. The million dead of the Iran-Iraq war, Saddam Hussein’s 300,000 victims, thousands more massacred in Chechnya, the Arab militias killing black Sudanese, the torturing Middle Eastern tyrannies are ignored - but in Britain, every Palestinian death is reported like a sacred rite. Our media conceal the venom directed at Israel by Arab clerics, television and the internet, presenting Israeli complaints as propaganda. The Middle East commentator Tom Gross revealed in the National Review that when the “moderate” Saudi cleric Sheikh Abdur-Rahman al-Sudais visited Britain this month, the BBC hailed him as a brave worker for “community cohesion”. Yet his Friday sermons call for Jews - “scum of the human race, rats of the world” - to be “annihilated”.
Until 9/11, Anglo-Jewry had become accustomed to prejudiced coverage of Israel. But if you were not a Zionist, as many Jews are not, you did not need to worry. Since 9/11, and particularly post-Iraq, we have witnessed a sea change. It is as if, in the mythical scale of 9/11, al-Qaeda had unlocked a forgotten cultural capsule of anti-Semitic myths, sealed and forgotten since the Nazis, the Black Hundreds and the medieval blood libels. Just words? But words matter in a violent world. This weird and scary nonsense is an international phenomenon, not a British one.
