Abu Ghraib, Iran og tortur

Hans Rustad

De kon­ser­va­tive i Iran kon­trol­le­rer retts­ap­pa­ra­tet, et vik­tig instru­ment. Men innen­for dette sys­te­met fin­nes fengs­ler som er hem­me­lige. Arres­terte kan for­svinne i “svarte hull”.

Det er en vik­tig detalj ved Human Rights Watch-rapporten som for­tje­ner å fremheves:

With the news­pa­pers clo­sed, treat­ment of detai­nees wor­se­ned con­si­de­rably in Evin pri­son and in deten­tion cen­ters ope­ra­ted clande­stinely by the Isla­mic Revo­lu­tio­nary Guard Corps and the judi­ciary.

Det er en måle­stokk på regi­mets vilje til vold at det fin­nes fengs­ler som ikke eksis­te­rer i noen offi­si­elle registre. Da er det vans­ke­lig å spørre etter noen, og det er da også noe av hensikten.

Ingen som gid­der å lese om det kan være i tvil om det iranske regi­mets under­tryk­kende natur.

Der­for er det beklem­mende å tenke over at ame­ri­ka­nerne også har ope­rert med ikke-eksisterende fan­ger. Ghost pri­so­ners. Deres navn fin­nes ikke på offi­si­elle lis­ter. Røde Kors vet ikke om dem. Når det er inspek­sjon, blir de gjemt unna.

Det er en indi­ka­sjon på at Bush-administrasjonen var på ville veier. Ame­ri­kansk demo­krati bør være glad for at disse over­gre­pene kom for en dag. Men ska­den er stor.

Jeg har vans­ke­lig for å for­stå at noen kan for­stå eller for­svare bruk av tor­tur. Tor­tur hand­ler om å knuse men­nes­ker. Som ira­ne­ren sier: Jeg gikk inn som ett men­neske og kom ut som et annet.

Men hva hvis det kan for­hindre at uskyl­dige blir drept? Jeg tvi­ler sterkt på om det er reelle situa­sjo­ner. Man er sjel­den i den posi­sjon at man har akku­rat den rette per­sonen og vet at man har det. Som regel fam­ler man mer eller mindre i blinde. Man har noen lede­trå­der, men ingen sik­ker­het. Skal man tor­tu­rere alle?

Tor­tur er en slippery slope. Du begynne, gjerne med noen for­be­hold, og ender opp et sted du ikke kunne fore­stille deg. Ame­ri­ka­nerne er ikke de første.

Det vises ofte til at Landau-kommisjonen i Israel gikk inn for bruk av “mildt” fysisk press. Men hvor­for nev­ner ingen at isra­elsk høy­este­rett i 1999 for­bød all bruk av tortur?

Pro­ble­met er også, som Abu Ghraib viste, at tor­tur er ødeleg­gende for troen på demo­kra­tiet, for bor­ger­nes egen selv­fø­lelse og iden­ti­tet. De myn­dig­he­tene som vel­ger å bruke slike meto­der, må der­for legge lokk på all infor­ma­sjon og hav­ner der­med i en situa­sjon der også infor­ma­sjons­fri­he­ten ryker. Slik vokser pri­sen. Hva med sol­da­te­nes moral? Behand­ling av sivile. Pro­ble­mene er legio.

I vår tid er bil­dene avgud. Det begynte med Guantanamo-fangene i orange jump­suits. Det er vans­ke­lig å for­stå at ikke Pen­ta­gon alle­rede da for­sto at dette var en gry­ende PR-messig kata­strofe. Len­ker, bind for øynene. Bur.

Er ikke sva­ret at demo­kra­tier bør behandle fan­ger slik at situa­sjo­nene tåler å foto­gra­fe­res og offentliggjøres?

Under den første inti­fa­daen ble tre-fire isra­elske sol­da­ter foto­gra­fert med tele­linse i en åsside. De holdt på å brekke armene på en pale­sti­ner. Med stei­ner. Rabin hadde lan­sert en tøff poli­tikk om å knekke pale­sti­ner­nes ben og armer. Dette var poli­tik­ken i prak­sis: En sol­dat holdt, en annen brukte stei­nen til å brekke armen. Det er slike bil­der du aldri glem­mer. Tjente Israel på det?

And­rew Sull­ivan sier at spe­si­elt de som støt­tet USA bør føle seg pro­vo­sert av fange­be­hand­lin­gen. Det hand­ler om et tillitsbrudd.

CONDONING TORTURE: The lame respon­ses by John Ashcroft to the evi­dence in leaked memos that the Bush admi­ni­stra­tion con­do­ned tor­ture with the per­so­nal approval of the pre­si­dent are dam­ning. It’s even more dam­ning that Ashcroft will not release a cri­ti­cal memo, pre­pared by his depart­ment, making the point that some forms of tor­ture, if approved by the pre­si­dent, would not be ille­gal. I’m hoping to write at length about this, but let me say one thing. I should have spo­ken up ear­lier. The signs were there - inclu­ding the deci­sion to ignore the Geneva Con­ven­tions with regard to al Qaeda in Guan­tanamo. In a very small num­ber of cases, this might have been a deba­ta­ble ques­tion. But what we have cle­arly seen is a green light from the very top con­do­ning at best mistre­at­ment and abuse of pri­so­ners of war in a whole slew of cases. We’ll see as more facts emerge what the truth is. But the bru­ta­lity of U.S. for­ces against pri­so­ners in their care and custody is now pub­lic record - and a per­ma­nent mark of shame for the Uni­ted States.

BAKER AND ASHCROFT: Take the case of Spec­ia­list Sean Baker. He was per­ma­nently woun­ded by other U.S. sol­di­ers in a simu­lated exer­cize where his fel­low sol­di­ers assu­med he was an Iraqi or a ter­ro­rist. Here’s what hap­pe­ned:
“They grab­bed my arms, my legs, twi­sted me up and unfor­tu­nately one of the indi­vi­duals got up on my back from behind and put pres­sure down on me while I was face down. Then he — the same indi­vi­dual — reached around and began to choke me and press my head down against the steel floor. After seve­ral seconds, 20 to 30 seconds, it seemed like an eter­nity because I couldn’t breathe. When I couldn’t breathe, I began to panic and I gave the code word I was sup­po­sed to give to stop the exer­cise, which was ‘red.’ … That indi­vi­dual slam­med my head against the floor and con­ti­nued to choke me. Somehow I got enough air. I mutte­red out: ‘I’m a U.S. sol­dier. I’m a U.S. sol­dier.’”
Baker went on to have seizu­res and per­ma­nent brain injury. The mili­tary, after lying, now con­ce­des that his inju­ries were a result of inten­tio­nal phy­si­cal vio­lence. Now ask yours­elf: what if he were not a U.S. sol­dier? Would he be dead like seve­ral other pri­so­ners under U.S. super­vi­sion? The evi­dence of American-sanctioned tor­ture and abuse of pri­so­ners is moun­ting. It seems to me that those of us who sup­port this war should be most out­ra­ged. This admi­ni­stra­tion has vio­la­ted the Geneva Con­ven­tions - not just in a few cases, but across the board. It has erased some of the dis­tinc­tion between who we are and what the enemy is, a dis­tinc­tion cen­tral to the moral case for this war. It has done so secretly and with no pub­lic debate, res­ting on the notion that pre­si­dents are somehow above the law (or can get legal advice from a pli­ant Jus­tice Depart­ment tel­ling them that the law doesn’t count). Ashcroft still won’t release unclas­si­fied docu­ments per­ti­nent to the mat­ter. Why not? What is he hiding?


Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.