Tapte vi Rushdie-saken?

Hans Rustad

Tapte vi Rushdie-saken, spør Mark Steyn, og jeg tror ha er inne på noe. Vi er så over­be­vist om at vi lever i et tole­rant sam­funn at vi ikke ser at vi over­la­ter kon­trol­len til anti­de­mo­kra­tiske kref­ter. At Wil­liam Nygaard vil utgi Kre­kar er ingen kuriositet.

Det sen­trale punkt er at islam er en måte å orga­ni­sere sam­fun­net på, og den er helt anner­le­des enn den vest­lige. I til­legg: mus­li­mer er ikke vant til å leve som mino­ri­te­ter som må inn­ordne seg et fler­tall med andre verdier.

Fifteen years ago, when the fatwa against Sal­man Rush­die was decla­red and both his defen­ders and detrac­tors mana­ged to miss what the busi­ness was really about, the Times’s Clif­ford Long­ley nai­led it very well. Sur­vey­ing the threats from Bri­tish Mus­lim groups, he wrote that cer­tain Mus­lim beliefs “are not com­pa­tible with a plu­ral society: Islam does not know how to exist as a minority cul­ture. For it is not just a set of pri­vate indi­vi­dual prin­cip­les and beliefs. Islam is a social creed above all, a radi­cally dif­fe­rent way of orga­ni­sing society as a whole.”

Det utro­lige er at den islamske lob­byen er på frem­marsj. Den får sta­dig gjen­nom­slag for sine krav. Den franske innen­riks­minste­ren fløy nylig til Kairo for å få god­kjen­ning for loven mot hijab!

Thus, I see the French interior minis­ter flew to Egypt to seek the bles­sing for his new reli­gious legis­la­tion of the big-time imam at the al-Azhar theo­lo­gical insti­tute. Rat­her odd, don’t you think? After all, Egypt isn’t in the French interior. But, if Egypt doesn’t fall wit­hin the interior minister’s juris­dic­tion, France appa­rently falls wit­hin the imam’s.

Det rare er at hver gang mus­li­mene føler seg kren­ket blir det en masse bråk. Som Val­gerd som ikke ville ta støt­ten fra menig­he­ten som går inn for fler­ko­neri. -Såpass får vi tåle i ytrings­fri­he­tens navn, sa hun, over­bæ­rende. Men blant inn­vand­rere tol­kes det som svak­het. Nok en gang.

Den islamske lob­byen vin­ner frem. Jfr. støt­ten til hijab hos A-møbler fra eks­per­ti­sen på arbeids­liv og jus.

Jam­før dette med blasfemisk/profanisk omgang med sen­trale sym­bo­ler fra vår egen kul­tur­krets. De kan dras gjen­nom søla.

When Cat­h­o­lic groups com­plain about things like Ter­rence McNally’s Broad­way play Cor­pus Christi (in which a gay Jesus enjoys anal sex with Judas), the arts crowd says a healthy society has to have “artists” with the “courage” to “explore” “trans­gres­sive” “ideas”, etc. But, when Cin­cinnati Mus­lims com­plai­ned about the local theatre’s new play about a Pale­sti­nian suicide bom­ber, the pro­duc­tion was imme­dia­tely can­cel­led: the courage­ous trans­gres­sive arts guys fol­ded like a Bedouin tent. The play was almost laug­hably pro-Palestinian, but that wasn’t the point: the Mus­lim com­mu­nity lea­ders didn’t care whether the play was pro- or anti-Islam: for them, Islam was beyond discus­sion. End of sub­ject. And so it was.


Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.