Med historien om Moses Rabinowitz har filmskaperne Jon Haukeland og Tore Vollan funnet et utrolig materiale. Filmen “Mannen som elsket Haugesund” gjør et sterkt inntrykk, men etterlater en rekke ubesvarte spørsmål. Det er ubegripelig hvorfor filmen bare er på én time.
Dokumentar-sjangeren er voksende. Det gjelder også dokumentarer om krigen og Holocaust. I historien om Moses Rabinowitz har filmskaperne funnet et materiale som påkaller internasjonal oppmerksomhet.
Rabinowitz må ha vært noe spesielt. Ikke bare et stort forretningstalent, men en mann med intellektuell kraft, samfunnsengasjert, og med en vid horisont. Hva kunne ikke denne mannen ha fått til i et trangsynt Norge? Hva fikk han ikke til i de snaue 20 årene det ble ham forunt å virke i Haugesund? Nord-Europas største og mest moderne konfeksjonsfabrikk, ble det sagt.
Mannen må ha hatt en sterk karisma. Filmskaperne sier til Dagbladet at de følte hans nærhet under arbeidet. Det ga liv til materialet.
Allerede i åpningssekvensen dukker spørsmålene opp. Bildene viser butikklokalene i Haugesund som de sto i 1940. Det er tre bygninger etter hverandre. Hvordan kan butikken stå slik den gjorde? Hvorfor er den ikke overtatt av andre, ombygd eller revet? Kamera går ovenpå til Rabinowitz kontor og til hans leilighet. Det er ufattelig at dette kan stå slik fremdeles. Det gjør også de veggstore reklameplakatene, forstår vi.
Arbeiderne overtok driften etter Rabinowitz ønske, hører vi. Hvordan det gikk skulle vi gjerne hørt mer om.
Rabinowitz ville gjerne bli kjent med folk, og komme hjem til dem. Men haugesunderne holdt ham på armlengdes avstand, både individuelt og i organisasjonssammenheng. Flere av intervjuobjektene forteller om denne forutinntattheten, og noen synes å dele disse oppfatningene selv idag.
Likevel var det mange som stilte opp for å hjelpe ham da tyskerne var ute etter ham.
Når jødenes skjebne ble kjent etter krigen, hvordan påvirket det folks oppfatning av ham?
Filmen viser klippede intervjuer med ansatte og andre. Det virker som om folk har dårlig samvittighet. Intervjuobjektene slipper for lett. Oppfølgingsspørsmålene kommer aldri.
Rabinowitz var engasjert i samtiden. Fulgte med, skrev innlegg i avisene. Han advarte tidlig mot nazismen. Kamera panorerer over sidene, men vi får ikke noe ordentlig inntrykk av hva han skrev. Står det seg for ettertidens blikk? Her burde det vært trukket inn fagfolk som kunne gi en vurdering av hans politiske syn. Det virker ikke som om Rabinowitz var noen dilettant.
Produsenten nevnte før forestillingen at filmmakerne bare hadde hatt to bilder av mannen. Det er mange fler i filmen. Det er dessuten mye interessante filmklipp fra Haugesund og omegn.
Når tyskerne kommer skiftes blikket over til et personlig drama: historien om flukten, livet i dekning, faren for å bli tatt.
Motstandsbevegelsen hjelper ham å flykte, tilbyr ham overfart til England, og til slutt plass på lukket avdeling der han trolig hadde fått være i fred. Men hans gravide datter, Edith, ber ham om å bli, og hun betyr alt for ham. Rabinowitz blir og dermed er hans skjebne beseglet. Han bor på en øy utenfor Skånvik, hvor han har feriert med familien flere somre. Han får datteren til å leie hus der. Greier ikke å oppgi interessen for bedriften. Det skal bli hans bane.
Denne biten er glimrende fremstilt. Man sitter med hjertet i halsen. Men det går for fort: Edith får en gutt. I noen korte uker nyter Rabinowitz lykken over å være bestefar. Vi ser et bilde av et lite guttehode. Senere hører vi at Edit og gutten ble sendt med “Gothenland” i februar 42.
Da var Moses slått ihjel i Sachsenhausen.
Det er sjelden Norge får en slik historie innpå livet. Som regel er det den norsk-norske vinkelen som dominerer. Denne historien har så mange ingredienser. Om gründeren som er jøde og innvandrer. Han er Askeladd: alt han rører ved blir suksess. Etter noen år er han Haugesunds rikeste. Rabinowitz vil noe mer enn å bli berømt og rik. Han driver politiske filosoferinger, og ser faren fra Nazi-Tyskland. Han er Kassandra som advarer medborgerne, men blir ikke trodd. Når de kommer for å ta ham, orker han i lengden ikke mer. Han vil ikke skilles fra sitt barnebarn. Troen på livet feller ham, slik det skjedde med jøder over hele Europa. De ville ikke/kunne ikke tro det verste.
Etter krigen lever minnet om Rabinowitz videre. Arbeiderne lar leiligheten hans stå tom. Eiendelene hans pakkes forsiktig vekk i pappesker. De åpnes i 1990-årene.
Hvorfor er ikke denne historien kjent for det ganske land? Det antyder at hele Norge er et stort Haugesund.
En av filmskaperne brukte både under Haugesundsfestivalen ifjor, og under førpremieren tirsdag, uttrykket “underholdning” om filmen. Det er malplassert. “Mannen som elsket Haugesund” rører ved noe som vi ellers ikke ser/vil se. Vi vil vite mer. Dette har da ikke foregått i et vakuum. Hva sa myndighetene, kommunalt, sentralt, den gang og etter krigen?
Og kjære filmskapere: denne historien er så sterk at dere ikke trenger bruke Albinoni.
Filmen settes opp 19 kinoer fredag. Erfaringsmessig faller filmer på én time lett mellom to stoler.
