Det norske syndrom

Hans Rustad

Metode: Å for­holde seg til norsk vir­ke­lig­het kre­ver en metode: Ikke for mye av det norske, da mis­ter man over­sik­ten. Det gjel­der å beholde en viss distanse.

Det er fak­tisk slik at norske medier for­tel­ler en annen his­to­rie enn uten­landske. Man har en egen nasjo­nal his­to­rie som man hele tiden for­hol­der seg til, og som også uten­riks­ny­he­ter til­pas­ses. Det gir mer­ke­lige utslag: Jeg vil snakke om noe jeg kal­ler det norske syndromet.

Stikk­ord: Arresta­sjo­nen av Sad­dam. Man kas­ter seg umid­del­bart over vink­ler som kan være en mot­vekt til dette enkle for­hold: Dik­ta­to­ren som styrte som en Nebu­kad­ne­sar, og gjerne sam­men­lig­net seg med ham, overga seg uten sverd­slag og så ut som en boms. Man­nen som sendte hundre­tu­se­ner i døden, løf­tet ikke en fin­ger til for­svar. Man leter etter svake punk­ter i his­to­rien: Stik­ker det noe under? Hvor­for disse mer­ke­lige sår, dette lig­ner ikke Sad­dam. Var han dopet? Er hans ret­tig­he­ter kren­ket? Og: Angre­pene vil neppe avta.

Da angre­pene fort­satte, kunne Dags­nytt nes­ten tri­um­fe­rende for­telle at håpet om at angre­pene ville opp­høre, var knust.

For­ma­nin­ger til ame­ri­ka­nerne om hvor­dan arran­gere en ordent­lig retts­sak - husk, de har ikke aner­kjent den inter­na­sjo­nale straffe­dom­sto­len - og ira­kerne kan man jo ikke stole på. De er så emo­sjo­nelt belas­tet. Husk ende­lig å si “det amerikansk-utnevne” hver gang sty­rings­rå­det nevnes.

I NRK fly­ter det: Lars Sigurd Sun­nanå får lov å pro­mo­tere både sitt kom­mer­si­elle pro­sjekt, liv­le­gens memoa­rer, og sitt eget syn. Når Sad­dams liv­lege sit­ter i stu­dio, lurer man på hvem det er som snak­ker: Er det man­nen som skal selge sin nye bok, er det en mann som fort­satt har sterke bånd til Sad­dam? Utta­lel­sene han kom­mer med kan tyde på det. De er vage, ulne. Men verst blir det når Sun­nanå set­ter opp sitt for­bis­trede ansikt og ivrig for­tel­ler at angre­pene ikke vil avta, men tilta: For nå kan skik­ke­lige og gode nasjo­na­lis­ter trygt gripe til våpen, uten å frykte at de blir slått i hart­korn med Sad­dam. Det var fak­tisk den beteg­nel­sen han brukte; skik­ke­lige ira­kere. Det er drøyt, med tanke på den tak­tik­ken mot­stan­derne av USA har benyt­tet. De har ikke akku­rat gre­pet til våpen. De har gre­pet til bom­bene, og det er i sti­gende grad sivile som ram­mes. Det er en grense­løs arro­ganse av Sun­nanå å snakke som han gjør.

Det er dette ube­ha­ge­lige fak­tum hele anti-USA-fløyen tier om: Mot­stan­de­rens karakter.

Det er inter­es­sant at Aften­pos­ten langt på vei deler et USA-kritisk syn. Sverre Lod­gaard hadde en kro­nikk i går, hvor han stivt og høy­ti­de­lig belærte om hvil­ken vans­ke­lig situa­sjon Norge står oppe i: Vi dil­ter etter USA, mens vi neg­li­sje­rer det inter­na­sjo­nale regel­ver­ket vi har alt å tjene på, les FN. Lod­gaard skri­ver med en over­le­gen suf­fi­sanse, som om dette er udis­ku­ta­belt blant de som er “in the know”.

Men slik er det ikke. Tvertom. Det er dette som er kjer­nen i det norske syn­dro­met. Det er en langt frem­skre­den nev­rose, der man sys­te­ma­tisk unn­går å snakke om det saken gjel­der: Den islamske ver­den ris i dag av en bor­ger­krig. Den består av flere fløyer. Men grovt sett er det en ytter­lig­gå­ende mino­ri­tet som vil føre jihad både mot lederne for mus­limske land, og mot Ves­ten. Først og fremst er det en kamp om islams sjel. Vi gjør våre mus­li­mer en bjørne­tje­neste ved å for­søke å skåne dem. Tvertom bør vi synge ut, med Sha­bana Reh­mans frisk­het og fri­mo­dig­het. Hun kom med en vik­tig påmin­nelse: De fleste mus­li­mer har aldri valgt hver­ken sin reli­gion eller tra­di­sjon. De er fange av den. Men la oss ikke et øyeblikk late som om det er en reli­gion som skal skå­nes. Der­for var Kari Vogt og Insti­tutt for kul­tur­stu­di­ers sen­sur så tåpe­lig. Den luk­ter lang vei.

Til­fel­let ville at den eks­treme delen av poli­tisk islam valgte å angripe hjer­tet av USA. Der­med er dette blitt to kri­ger, hvor den ene skyg­ger for den andre. Kri­gen mot ter­ror skyg­ger for den interne stri­den i islam. I Irak fore­går begge på samme sted. Der­for er det så vik­tig at det ikke er den eks­treme ver­sjo­nen av islam som får over­ta­ket i dette lan­det. Så dumme er ikke ame­ri­ka­ne­rene hel­ler, at de ikke skjøn­ner det. Men euro­pe­erne synes å være det. Men her hjel­per det ikke å stå på side­lin­jen med rene hen­der. Hvis vi går nedenom, så går vi alle nedeom, rene eller skitne hen­der. Del­ta­ker eller tilskuer.




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.