Det norske syndrom

Hans Rustad

Metode: Å forholde seg til norsk virkelighet krever en metode: Ikke for mye av det norske, da mister man oversikten. Det gjelder å beholde en viss distanse.

Det er faktisk slik at norske medier forteller en annen historie enn utenlandske. Man har en egen nasjonal historie som man hele tiden forholder seg til, og som også utenriksnyheter tilpasses. Det gir merkelige utslag: Jeg vil snakke om noe jeg kaller det norske syndromet.

Stikkord: Arrestasjonen av Saddam. Man kaster seg umiddelbart over vinkler som kan være en motvekt til dette enkle forhold: Diktatoren som styrte som en Nebukadnesar, og gjerne sammenlignet seg med ham, overga seg uten sverdslag og så ut som en boms. Mannen som sendte hundretusener i døden, løftet ikke en finger til forsvar. Man leter etter svake punkter i historien: Stikker det noe under? Hvorfor disse merkelige sår, dette ligner ikke Saddam. Var han dopet? Er hans rettigheter krenket? Og: Angrepene vil neppe avta.

Da angrepene fortsatte, kunne Dagsnytt nesten triumferende fortelle at håpet om at angrepene ville opphøre, var knust.

Formaninger til amerikanerne om hvordan arrangere en ordentlig rettssak – husk, de har ikke anerkjent den internasjonale straffedomstolen – og irakerne kan man jo ikke stole på. De er så emosjonelt belastet. Husk endelig å si “det amerikansk-utnevne” hver gang styringsrådet nevnes.

I NRK flyter det: Lars Sigurd Sunnanå får lov å promotere både sitt kommersielle prosjekt, livlegens memoarer, og sitt eget syn. Når Saddams livlege sitter i studio, lurer man på hvem det er som snakker: Er det mannen som skal selge sin nye bok, er det en mann som fortsatt har sterke bånd til Saddam? Uttalelsene han kommer med kan tyde på det. De er vage, ulne. Men verst blir det når Sunnanå setter opp sitt forbistrede ansikt og ivrig forteller at angrepene ikke vil avta, men tilta: For nå kan skikkelige og gode nasjonalister trygt gripe til våpen, uten å frykte at de blir slått i hartkorn med Saddam. Det var faktisk den betegnelsen han brukte; skikkelige irakere. Det er drøyt, med tanke på den taktikken motstanderne av USA har benyttet. De har ikke akkurat grepet til våpen. De har grepet til bombene, og det er i stigende grad sivile som rammes. Det er en grenseløs arroganse av Sunnanå å snakke som han gjør.

Det er dette ubehagelige faktum hele anti-USA-fløyen tier om: Motstanderens karakter.

Det er interessant at Aftenposten langt på vei deler et USA-kritisk syn. Sverre Lodgaard hadde en kronikk i går, hvor han stivt og høytidelig belærte om hvilken vanskelig situasjon Norge står oppe i: Vi dilter etter USA, mens vi neglisjerer det internasjonale regelverket vi har alt å tjene på, les FN. Lodgaard skriver med en overlegen suffisanse, som om dette er udiskutabelt blant de som er “in the know”.

Men slik er det ikke. Tvertom. Det er dette som er kjernen i det norske syndromet. Det er en langt fremskreden nevrose, der man systematisk unngår å snakke om det saken gjelder: Den islamske verden ris i dag av en borgerkrig. Den består av flere fløyer. Men grovt sett er det en ytterliggående minoritet som vil føre jihad både mot lederne for muslimske land, og mot Vesten. Først og fremst er det en kamp om islams sjel. Vi gjør våre muslimer en bjørnetjeneste ved å forsøke å skåne dem. Tvertom bør vi synge ut, med Shabana Rehmans friskhet og frimodighet. Hun kom med en viktig påminnelse: De fleste muslimer har aldri valgt hverken sin religion eller tradisjon. De er fange av den. Men la oss ikke et øyeblikk late som om det er en religion som skal skånes. Derfor var Kari Vogt og Institutt for kulturstudiers sensur så tåpelig. Den lukter lang vei.

Tilfellet ville at den ekstreme delen av politisk islam valgte å angripe hjertet av USA. Dermed er dette blitt to kriger, hvor den ene skygger for den andre. Krigen mot terror skygger for den interne striden i islam. I Irak foregår begge på samme sted. Derfor er det så viktig at det ikke er den ekstreme versjonen av islam som får overtaket i dette landet. Så dumme er ikke amerikanerene heller, at de ikke skjønner det. Men europeerne synes å være det. Men her hjelper det ikke å stå på sidelinjen med rene hender. Hvis vi går nedenom, så går vi alle nedeom, rene eller skitne hender. Deltaker eller tilskuer.




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.