Ikon eller privat tragedie
Alle som er gamle nok til å ha sett “En mann og en kvinne” vil forbinde noe spesielt med Jean-Louis Trintignant. Det var en egen sensualisme over filmen. Den hadde noe av dette spesielle franske: Åpningssekvensen på stranden, og måten han bryter av filtrene på for å røyke mindre. Noe av denne sensualismen er blitt kopiert av reklamen i ettertid, slår det meg, slik alt i dag kommersialiseres. Trintignant var en maskulin stjerne, på en tid da det ikke var mange av dem. Han hadde en spesiell måte å smile på mens han snakket til henne. Senere har jeg sett ham i blant annet Konformisten, om fascismen i Italia.
Nå er datteren hans slått ihjel av elskeren sin på et hotellrom i Vilnius. Marie ble 41 år. Hun var meget populær i Frankrike, på grunn av sin innsats på lerretet, og hennes ukonvensjonelle liv. Hun hadde fire barn med tre forskjellige menn. Utleverte seg selv i filmene. Det siste halve året hadde hun vært sammen med sangeren i Frankrikes desidert største rockegruppe, Noir Desir (svart begjær), 39 år gamle Bertrand Cantat, som ble omtalt som Frankrikes Jim Morrisson. Cantat var en spesiell stjerne. Han var politisk meget aktiv på venstresiden; unngikk journalister, men stilte opp for palestinerne, antiglobaliseringsaktivister som Jove. Noir Desir er det største i fransk rock siden Telephone på 70-tallet.
Dette unike forholdet, som hele nasjonen fulgte med på, endte altså med at den ene slo den andre i hjel. Hotellbetjeningen på Domina Plaza hadde hørt et forferdelig leven oppe fra rommet lørdag kveld. Så ble det stille. Da lå Marie i koma, og Bertrand tok piller og drakk. På morgenkvisten varslet han politiet. Hadde han gjort det tidligere kunne Marie kanskje vært reddet. Nå hadde blødningene pågått for lenge. Da det ble klart at livet ikke sto til å redde, ble hun fløyet hjem for å dø der. Selv Chirac kommenterte tragedien. Eller var det en tragedie? Moren til Marie, filmregissøren Nadine Trintignant, sier han har vært voldelig mot kvinner tidligere. De er svært bitre på Cantat. Han på sin side sier det var et uhell, en krangel som fikk et fatalt utfall. Dette provoserer Maries familie, som sier de skadene hun hadde i hodet ikke var noe man får av et fall.
Marie var i Vilnius for å følge morens innspilling av en film om Colette. Hun har et nydelig ansikt. Minner om Binoche fra Kieslowskis triologi. Vakre, begavede menneskers død gjør alltid inntrykk. Men kanskje oppleves det også som en nasjonal ulykke: at idoler dreper hverandre. Er det noe med rockelegenden, dyrkingen av rebell-myten og alt-er-tillatt-mentaliteten, som gjør noe slikt mulig. Har det også noe å gjøre med Frankrikes mentale tilstand, finnes det drag i fransk kultur som kan kaste lys over dette? Dessverre skriver norske aviser svært lite om hva som skjer i Frankrike, men Vibeke Knoop Rachlin som et hederlig unntak.
Grekerne hadde et ord: mania. Å bli grepet av mania. Det er et skremmende syn.
