Dokumentasjon
Interessant at debatten om AKPernes støtte til despoter kommer opp kort etter at en mye bredere venstreside og “folkekirken” har protestert mot krigen som fjernet despoten Saddam Hussein. Og Øgrim, Steigan & co kan hevde at mange flere mener det samme som dem nå (det verste var og er jo USAs bombing). Dagsrevyen hadde mandag et innslag fra Irak der private videoer fra Saddams familieselskaper er blitt en hit på DVD-fronten, sammen med videoer fra torturkamre. Perverse sider av Saddams regime - familien som fester og folk som tortureres. For ikke å si den gale Uday som skyter med skarpt fra bordet sitt på et sosietetssted.
Hvilken virkning kommer massedistribusjonen av disse opptakene til å ha på irakerne? De har hele tiden “visst” eller hatt mistanker om hva som foregikk, men å se dokumentasjonen, de levende bildene på dataskjermen, må ha en virkning. Einar Lunde i NRK presenterte innslaget om DVD-salget som en kuriositet, som om det handlet om en pervers sans for underholdning blant irakerne, ikke at de ønsker å få vite sannheten. Den er komisk og grusom. Guttungen som begynner å gråte på Saddams fang under en familiesammenkomst. Fangen som blir utsatt for Saddams nådeløse torturister i en kjeller. Det siste orker en knapt å se. Tilfeldigvis hadde NRK i feminuttersprogrammet Bilder fra et århundre samme kveld valgt et fotografi som en amerikansk soldat tok i dødsleiren Buchenwald da den ble befridd. Eisenhower ga beskjed til alle soldatene om å ta så mange bilder de kunne som dokumentasjon. Hvis ikke, vil ingen tro dette, sa han. Synet overgikk all forestillingsevne. Bildedokumentasjonen er sterkere enn ord noen ganger. Nå blir ryktene og historiene i Irak under Saddam også dokumentert med bilder. Samtidig som annen dokumentasjon, arkivene over mennesker som forsvant, systematiseres. Blant Bush & Blair-kritikerne i Vesten er det fortsatt letingen etter masseødeleggelsesvåpen som er viktigst, og ingen stiller vel spørsmål ved dette fokuset. I mye av dekningen fra Irak betyr irakerne ingenting. Irakere som protesterer mot amerikanerne, er interessante fordi de bidrar til å skape et inntraykk av at de fleste irakere er i mot amerikanerne. Irakerne blir gjort til instrumenter for et politisk formål, og det er utrolig kynisk.
