Det begynte med en frimerkenotis

Hans Rustad

Det begynte med en fri­mer­ke­no­tis i VG for et par uker siden: en iransk-født cana­disk foto­graf var blitt slått ihjel av iranske vak­ter fordi hun våget å ta bil­der uten­for et feng­sel. Siden har Lars Sigurd Sun­nanå for­talt om denne til­syne­la­tende bizarre his­to­rien: Myn­dig­he­tene ble nødt til å inn­rømme at Zahra Kazemi (54) døde av slag mot hodet. Canada for­langte liket utle­vert, men Iran nek­tet. Hun var ira­ner i deres øyne. Tors­dag kan Herald Tri­bune for­telle fra begra­vel­sen, som nett­opp fore­gikk i Shi­raz i Iran. Hun hadde foto­gra­fert en pro­test­de­mon­stra­sjon uten­for det beryk­tede Evin-fengslet, da hun ble tatt. Det var 23. juni. Den 11. juli ble hun slått ihjel. En avis som står myn­dig­he­tene nær mente hun kan­skje hadde gjort det selv for å legge skylda på myn­dig­he­tene. Det står i stil med at regje­rin­gen nek­tet å utle­vere henne til Canada, og at man­nen som skal etter­forske døds­fal­let er den sten­harde kon­ser­va­tive dom­me­ren Saeed Mor­ta­zavi. (Han har siden over­latt saken til en mili­tær­dom­stol) Dette sier mye om dagens Iran, om preste­sty­rets vold og pre­si­dent Khata­mis mak­tes­løs­het.
Iran koker neden­fra. Det har tro­lig et hem­me­lig atom­pro­gram gående, og har ame­ri­ka­nerne som naboer både i vest og øst. Men det spil­ler ingen rolle. Vol­den er blitt en natur­lig del av makt­ut­øvel­sen. Den er blitt refleks. Og eksil-iranere “eier” man. At de har nytt stats­bor­ger­skap end­rer ingen­ting.
Canada til­bake­kal­ler sin ambas­sa­dør for kon­sul­ta­sjo­ner, men stats­mi­nis­ter Jean Chre­tien er svært for­sik­tig: -I’m very unhappy that they could take a jour­na­list and kill a jour­na­list. It’s unaccep­table and I pro­tes­ten very strongly, sier Chre­tien.
Fee­bly, vil nå jeg si, hvis det ikke var noe ster­kere enn dette. Unhappy? Zahra Kazemi ble drept av tre grun­ner:
Fordi hun er kvinne. Kvin­ner er ikke verdt noen­ting i Iran.
Fordi hun har emi­grert og auto­ma­tisk defi­ne­res som oppo­si­sjo­nell.
Fordi hun er jour­na­list og våget å bruke yrket til å dekke en demonstrasjon.

Til sam­men utlø­ser det en vrede sterk nok til å at hun blir drept, i vare­tekt, hvil­ket garan­te­rer at det blir opp­da­get. Det sen­der et sterkt sig­nal til Ves­ten om hvor mye man respek­te­rer et stats­bor­ger­skap. Kan­skje sier det også noe om hvor liten respekt et dik­ta­tur har for et etter­gi­vende diplo­mati, som Cana­das. Det er tvil­somt om det samme ville skjedd med en ame­ri­kansk statsborger.

Det vik­tigste er like­vel Zahra Kaze­mis mot. Regi­met drepte henne fordi hun hadde mot til å utfordre dem på hjemme­bane. Hun for­lot trygge Canada. Ved å svare som de gjorde viser preste­sty­ret sitt sanne ansikt. Det er ikke pent.

Ver­den er blitt fat­ti­gere. Det tren­ger men­nes­ker som Kazemi. Omtrent sam­ti­dig som hun ble slått ihjel, ble en rus­sisk TV-journalist drept uten­for døra til lei­lig­he­ten sin i Moskva. Dette var også en “flimmer-nyhet” jeg gjerne skulle visst mer om. I Putins Russ­land kan det bli skjeb­nen hvis man har det per­son­lige motet som kjenne­teg­ner et menneske.




Om du ikke følger Document på sosiale media kan du følge oss på e-post.

Donere engangsbeløp?Kan du forplikte deg til fast betaling?

Penger kan også doneres til kontonummer 15030249981. Du kan også støtte oss ved å kjøpe bøker eller varer.

Leserkommentarer på Document er gjenstand for moderering, som ikke skjer kontinuerlig og under enhver omstendighet ikke om natten. Vi ønsker en respektfull tone uten personangrep, sleivete språk eller flammende retorikk. Vis særlig nøkternhet når temaet er følsomt. Begrenset redigering av skjemmende detaljer kan finne sted. Skriv til debatt@document.no dersom du ikke forstår hvorfor en kommentar uteblir. Se her for nybegynnerhjelp.