AKP i helvete
AKP, det er som er igjen, pukker nå på at de ikke var i nærheten av avtrekkeren og ikke drøftet nødvendigheten av å likvidere familie og kjente i en trengt situasjon. Men AKPs språk var morderisk nok, og er det fortsatt.
Intet har endret seg. Jfr. Jorun Gulbrandsens kronikk i Dagbladet onsdag. Den er full av den samme oppdynging av lik som bevisføring, for å slå motstanderen i hodet. Vi kjenner oss godt igjen. Det er ufølsomhet satt i system.
I likhet med de fleste berørte har jeg AKP på avstand i hverdagen. Hagtvets dobbeltkronikk rørte ved noe vesentlig, selv om den var noe pompøs. Det ble litt mye Emile Zola og J’accuse. (Hagtvet er ekspert på Dreyfus). Men disse skavankene kan ikke rokke ved at Hagtvet trakk fram et viktig poeng: Under turen til Kambodsja høsten 1978 møtte fire AKP’ere resultatet av sin egen retorikk og ideologi: De var bokstavelig talt i helvete, midt oppe i et av de verste folkemord i det 20. århundre. Og så ingenting.
Jorun Gulbrandsen ser fremdeles ingenting. Hun sier det kanskje ble drept 80.000, mens USAs folkemord fra luften drepte mellom 500.000 og 1 million mennesker. Slik snakker stalinister. AKP utviklet seg raskt fra et maoistisk til et stalinistisk parti. Det var goodbye fornuft.
AKP’erne reiste også til Kina, men undertrykkelsen der gikk i bølger, og Kina er stort. Temperaturen steg og sank. I Kambodsja 1975-79 var den intens. Pol Pots redselsregime har gitt språket et nytt ord: Autogenocid. Det står en egen uhygge av ordet. AKP har aldri kjent den, for språket deres utstråler noe av den samme uhyggen selv. Les Gulbrandsens kronikk i lys av det som virkelig utspant seg i Kambodsja, og du kjenner kuldegysningene. Det er den samme frikobling mellom ord og virkelighet som i disse totalitære regimene: Ord kan brukes til alt. Som oftest ligger det døde begravet under dem. Hundretusener. De som skriver/snakker fortrekker ikke en mine.
Reiselitteraturen til dem som besøkte den nye sovjetstaten er egen genre. Noen gjennomskuet skuespillet, andre lot seg dupere. AKP’erne som besøkte Pnom Penh trengte ikke overtales, kan det se ut som, hvis man leser deres etterrasjonaliseringer. Her slipper ikke en strime av tvil inn. Reservasjonene og kritikken fremstår som rene pliktøvelser. Det virker helt sykt å støtte et rettsoppgjør i Kambodsja når man samtidig mener at bare 80.000-100.000 ble henrettet. (Her gjør Gulbrandsen det samme hun anklager Hagtvet for: Hun skyver en finsk regjeringskommisjon foran seg).
En ting er at AKP støttet proletariatets diktatur. Noe annet er omgangen med resultatene av denne ideologien. Det er forståelig at Allern og Øgrim ikke blir kvitt “maset” om et oppgjør. På 1950-tallet kom “Guden som sviktet”, en samling artikler av tidligere kommunister som tok et oppgjør med den røde myten. Etter at Muren falt er systemet fullstendig kompromittert. Folk har fått det på avstand, og ser det for hva det var. Men ingen ledende AKP’er har foretatt noen selvransakelse som sitter. Hva kan det komme av?
Jorun Gulbrandsen er opptatt av hva barnebarna vil synes om henne, eller foreldrene til elevene hun underviser. At partiet hun leder har håndhilst på en massemorder i kategori med Adolf Hitler og kalt det “et løfterikt sosialt eksperiment”, affiserer henne ikke det minste. Hun rasjonalierer folkemordet fortsatt.
Selv har AKP nytt godt av vanlig høflighet. De har visst å utnytte at folk kvier seg for å ta en konfrontasjon. AKP var en skole i psykopati: man lærte seg hersketeknikker, hvordan man fører en diskusjon kun på egne premisser. Det finnes tusenvis av mennesker i Norge som har følt disse hersketeknikkene på kropp og sinn. Noen, ikke så rent få, tok skade av det.
ML’erne visste å opptre innenfor systemet på sine egne premisser. Ingen liten “bedrift” hvis man ser på forholdet mellom antall og innflytelse. Deres triks var en aggressivitet som fikk folk på defensiven og gjorde at de utviklet en hemning mot å si akkurat hva de mente. I forbifarten: Denne aggressiviteten førte selvfølgelig til at alt indre liv i partiet døde hen. Tross alle oppfordringer om å si sin mening. Drive selvkritikk.
Mange mennesker fikk kneblet sin kritiske evne. Det er fremdeles slik at det er vanskelig å ta den helt “ut” og kalle en spade en spade offentlig. Det er så mange mennesker man kjenner som har vært “innafor” og fremdeles bærer preg av det. Men la det være sagt en gang til: En skole i psykopati.
