To historier i Midtøsten Vi

To his­to­rier i Midt­østen
Vi kan våge å håpe på at selv­mords­bom­bene i Midtøsten/Israel nå fjer­ner res­ten av fun­da­men­tet for Yas­ser Ara­fat, og at de mili­tante grup­pene møter en ekte “intern” mot­stan­der i Mah­moud Abbas. His­to­rien har jo vist at ofte fører destruk­tive vei­valg til egen destruk­sjon, så også for Ara­fat og for­hå­pent­lig for ter­ror­grup­pene. Ariel Sha­ron opp­ford­rer i dag til å legge Ara­fat “poli­tisk død” etter de siste bombe­an­gre­pene. Nå er han hel­ler ikke len­ger pale­sti­ner­nes eneste leder, han er blitt en lev­ning fra for­ti­den, et sym­bol uten sta­tus i Ves­ten. Isra­elske myn­dig­he­ter mener like­vel at han fort­set­ter å sende ut beskje­der med opp­ford­ring til ter­ror­hand­li­ger fra bun­ke­ren sin i Ramal­lah, og tar i mot gjes­ter. Sha­rons siste utspill om å nekte å møte poli­ti­kere og utsen­din­ger som besø­ker Ara­fat, er et steg i ret­ning av den poli­tiske gra­ven som Sha­ron gjerne vil se sin gamle fiende i. Den andre pale­stinske his­to­rien i dag er at stats­mi­nis­ter Abbas har hatt sin første tele­fon­sam­tale med pre­si­dent George W. Bush. Tals­mann Ari Fleis­her sier sam­ta­len var “fri­endly and hope­full”. Bush nevnte for­øv­rig, med for­akt, i NBC-dokumentaren som ble sendt i NRK i går, hvor­dan Ara­fat hadde behand­let Bill Clin­ton. Det er klart at Bush og Sha­ron har helt sam­men­fal­lende opp­fat­ning av Ara­fat og spil­let hans. Det man fryk­ter, er at Ara­fat skal lyk­kes i å spo­lere alle nye for­søk på en ny freds­pro­sess. Når his­to­rien en gang skri­ves, vil kon­klu­sjo­nen bli at Yas­ser Ara­fat aldri skulle hatt Nobels freds­pris, og at eks­tre­mis­ten Kåre Kris­ti­an­sen fak­tisk har æren i behold i den saken.